Tilbake
Jordas framtidige energikilde henger i en tynn tråd - en karbonfibertråd
år 2035

Jordas framtidige energikilde henger i en tynn tråd - en karbonfibertråd

Hillevi Leknes

Beskrivelse

Det å hente energi fra solcellepanel er fortsatt teknologi som er under utvikling, og nyere og bedre løsninger kommer stadig – dette vil gi oss enorme muligheter til å utnytte solenergien til det ytterste på kreative og innovative måter. Her introduseres solcellepanel som utnytter solenergien på en måte som aldri tidligere har blitt gjort, da de har blitt plassert på UTSIDEN av atmosfæren.

Konstruksjonen

Konstruksjonen består av en romstasjon med tilgang til store og sterke solcellepaneler, noe som gjør at man kan lett komme opp og ned fra romstasjonen uten å slippe ut masse unødvendig fossilt brennstoff, f.eks. en heis, og en wire som er festet på romstasjonen. Wiren holder romstasjonen på plass.

Wiren vil drilles ned i grunnfjellet før det føres opp til et punkt over atmosfæren hvor den kan monteres med romstasjonen som er dekket med solcellepaneler. Her skal romstasjonen kunne ligge uten at tyngdekraften trekker den ned, og den skal ha en stor nok fart til at den skal kunne følge jordas rotasjon. Den vil på mange måter være lik en geostasjonær satellitt som nærmest flyter på atmosfæren. Stasjonen vil også kunne drive seg selv som en satellitt ettersom at den utnytter solcellepanel til egen nytte samtidig som at energien stormer ned mot jorda ved hjelp av wiren for å forsyne oss som bor her nede.

Wiren vil bli laget av karbonfiber ved hjelp av nanoteknologi hvor vi opererer på molekylnivå for å skape en sterk, elastisk, tynn og lett wire. Dermed så er det her problemet ligger, ettersom at et 10 000 km langt wire vil med dagens teknologi bli for tungt og rett og slett spjære.

Strøm fra wiren

I motsetning til solcellepaneler på jorda så har romstasjonen ingen barriere og blir eksponert for store doser med sollys. Problemet med dagens solcellepaneler i forhold til dette er at de ikke klarer å manipulere nok av lyset som treffer den. Men som nevnt tidligere så er solcellepanelteknologien på vei oppover i full fart, og snart vil vi kanskje se paneler som kan bruke 60% i stedet for 30% av sollyset som treffer de. Den strømmen vi får fra disse solcellepanelene på romskipet sendes ned wiren og ned til grunnfjellet. I likhet med distribusjonsnettet til hus, så fungerer strømforsyningen her på samme måte. Strømmen som går fra wiren vil transformeres i en boks på bakken før den føres videre til en annen boks som vil transformere den videre. Strømmen vil kanskje gå fra 10 000 volt og ned til 230, som er det vi har i vanlige husstand.

Sentripetalkrafta

Det er sentripetalkraften som gjør at basen ikke faller ned. Sentripetalkraften er kraften som virker innover mot krumningssenteret når et legeme er i bevegelse i en krum bane, og i dette tilfellet er det snorkrafta som fungerer som sentripetalkrafta. Det er helt nødvendig at romstasjonen skal ha en vekt som passer med dens hastighet og hvor langt unna den er fra sentrum for at den skal kunne holde seg oppe.

Flere fordeler

Men det er ikke bare solenergi vi kan hente med dette konseptet. Etterhvert som mennesker vil utforske mer av rommet vil flere og flere romskip skytes ut av atmosfæren. Dette slipper ut ekstremt mye CO2, men takket være heisen som ble nevnt tidligere så vil det bli mulig å frakte opp deler av et romskip til romstasjonen, for så å reise til månen og montere den der. Månen er virkelig en nyttig ressurs, og ettersom at den er mer eksponert for sola kan også en svært effektiv spalting av vann ved elektrolyse foregå her, dersom vi hadde fått opp nok vann.